The Break of Down

En stor, rund form av ærfugldun henger midt i rommet. Mennesker sitter rundt denne dunformen. Ei urenska dun / 1/4 reir blir lagt i fanget til hver deltager. De rensker duna. Rusk og tang og eggehinner fra reirene faller ned på gulvet. I rommet er det lyd av sjøfuglene fra en ærfugløy i Vegaøyan på Helgelandskysten.

Mens de rensker forteller jeg som fuglevokter om det 1000-årige arbeidet med ærfuglan langs Nordlandskysten. Jeg forteller om mitt forhold til alle de sjøfuglene som lever tett på meg i arbeidet, og om den frykten jeg kjenner for at sjøfuglene skal forsvinne.

At lyden om våren skal forsvinne, at kontakten med fuglene skal bli borte.

De fleste arter, som er avhengig av havet, er i nedgang. Vi som røkter EA ser denne nedgangen på nært hold.

Folk rensker seg ferdig og legger den ferdig renska duna forsiktig på dunformen i midten av sirkelen. Det som faller ned på gulvet lages til et mønster. Som finnishsage sopes rusket på gulvet opp, og tømmes ut på et sted hvor det kan bli til jord.

Om å bruke et materiale i kontekst

Dun i likhet med ull og mange andre naturmaterialer – hører hjemme i en sammenheng, de kommer fra et sted, et dyr, en fugl eller kanskje en skog. Mennesker har til alle tider brukt naturmaterialer for å skape varme, lage redskaper, bygge hus eller for mat.

Mennesker på øyer langs Norskekysten og andre lignende steder i verden har vært ekstremt kreative og utforskende i bruken av de materialene og den naturen de har levd i.

For dunas vedkommende er den tett knytta til ærfuglen og det 1000-årige samarbeidet mellom øy-boere og ærfugler.

En mjuk start

Menneskene har lært av disse fuglene hvordan man best kan vise omsorg for nytt liv. Med tolmodighet, varme og mykhet klekker fuglene ut ungene sine og går så rett ut i storhavet med ungan for å lære de opp til å bli venn med havet.

Når EA har forlatt reiret kan vi overta duna og bruke den som et varmende omsorgsmateriale overfor de som vi har rundt oss. 

For meg er det viktig at duna ikke bare blir et magisk materiale, men at det settes inn i den kulturelle og naturnære sammenhengen der det hører hjemme.

Duna kommer fra en fugl, fuglene hører til på de stedene der de alltid vender tilbake, og menneskene som arbeider med fuglene har en stor kunnskap både om hva fuglan trenger for å fortsatt kunne hekke, og om duna og dens betydning for mennesker og naturen.